Statuen

Det var sent den fredagskvelden da Danielle Marx gikk inn på laboratoriet. Hun kjente professoren som holdt til der på dagtid, og han hadde gått med på å la døren stå åpen så hun kunne hente et par ting som hun trengte til et privat prosjekt. Selv om hun studerte juss hadde hun ikke lagt bort sin store interesse for vitenskapelige eksperimenter, og brukte derfor mye av fritiden sin på nettopp dette. Det var helt stille i bygget. Ikke en levende sjel noe sted, så det var egentlig ingen grunn til å være stille, men hun listet seg allikevel bortover så lydløst som hun kunne, det var bare slik hun var. Det lange, lyse håret slo forsiktig mot skulderbladene hennes mens hun gikk inn i rommet. ”Ikke rør mer enn det som er absolutt nødvendig” hadde professoren sagt til henne, noe som gjorde at hun ikke engang hadde skrudd på lyset. Sakte åpnet hun dørene til skapet som inneholdt alle av professorens kjemikalier og tok ut det hun trodde var riktig. Én etter én la hun flaskene ned i en beholder og bar dem bort til det nærmeste skrivebordet som så tomt ut. Litt nølende slo hun på skrivebordslampen for lettere å kunne lese etikettene. Heldigvis hadde hun tatt med seg alt hun skulle, pluss litt til, men det fikk bare gå. Bedre å være på den sikre siden enn å ta med seg for lite. Da hun endelig var klar til å gå oppdaget hun at skrivebordet hun sto ved ikke var tomt i det hele tatt, men snarere dekket av professorens notater og noe som så ut som hans egne prosjekter. ”Åpenbart noe han har snekret selv” tenkte Danielle da hun fikk øye på en gjenstand som så ut som en amatørmessig lommelykt. Hun trakk stolen nærmere og satte seg stille ned og begynte å skumlese professorens papirer. Hun hadde begynt å føle seg litt mer komfortabel nå. Skulle bare mangle, det var tross alt ingen andre der. Ingen visste at hun var der eller hva hun gjorde. Tanken på dette lot henne puste ut den siste rest av nervøsitet og fortsette med å lese notatene.

Eller i hvert fall forsøke å lese dem. Danielle ble overrasket over hvor lang tid det tok før hun forstod at alt hun leste var skrevet i koder. Krypterte setninger som ingen ville forstå bæret av hvis man mangler det riktige kodeordet til å dechiffrere den. Hun la fra seg papirene igjen. ”Hva er det han jobber med?” Spørsmålet lød som et