Venninnen og Meg I

Helt siden barneskolen har vi vert uadskillelige. Vi har gått i samme klasse siden vi begynte på skolen, og nå er vi i første klasse på allmennfag. Foreldrene våre har alltid sagt at vi to kom til å være i lag for resten av livet, men vi har bare ledd og gått videre, uten å gjøre noe. Hele barneskolen var vi som smidd i lag. Alt jeg gjorde var hun med på.

På barneskolen var alt bare fryd og gammen, og ingen brydde seg egentlig om en gutt var bestevenn med en jente. Så lenge vi begge var med i sisten, så var alle glade.

Historien begynner på ungdomsskolen, og selvfølgelig, så kom vi i samme klasse. Sommeren mellom barne- og ungdomsskolen hadde vi vært sammen nesten hver dag, foruten to uker da hun var på ferie. Det var lange to uker. Jeg kunne ikke huske sist gang jeg ikke så henne på to uker.

Ryktene begynte fort å gå på ungdomsskolen. Barneskolen vår var en liten skole, så når vi nådde 8. klasse, så måtte vi bytte skole. Alle så fram til dette med spenning. Treffe flere på samme alder. Ikke de samme 10-11 som var på denne skolen, i vår alder. For meg og hun gikk det ikke fullt så bra, med en gang. Alle, og da mener jeg alle, begynte å snakke om at jeg og hun var sammen, og at vi hadde et kjærlighetsforhold. Noen av vennene våre fra barneskolen fortalte de andre om leirskolen, da jeg og hun delte rom. Det skjedde ingenting; vi bare likte å prate sammen til langt ut på natten, og da var det mest praktisk å dele rom, og det visste foreldrene våre.

På ungdomsskolen begynte alt å handle om kropp, sex og slikt. Jeg likte ikke all den fokuseringen på det, selv om jeg måtte innrømme for meg selv at jeg begynte å bli tiltrukket av henne på en helt annen måte enn tidligere. Hun begynte å utvikle seg, og det samme gjorde jeg. Til tross for alle ryktene og sladderet, så holdt vi sammen, og var uadskillelige, også her. Ting normaliserte seg etter et halvår på ungdomsskolen, og folk ble lei av å fortelle de samme ryktene gang etter gang.

Tiden gikk, og pluts... Les hele novellen