Ensom og forlatt, del 1

Det er rart hvordan man kan bli så voldsomt desperat etter kontakt med folk når man har blitt dumpa. Jeg og kjæresten hadde vært sammen i over 4 år før lyn fra klar himmel skilte oss ad. Han fortalte at han ikke elsket meg lenger og mente det var galt å fortsette å være sammen med meg selv om han fremdeles var glad i meg. Hvorvidt det var en dårlig unnskyldning eller om det var sant har ingenting å si akkurat nå. Han forlot meg, og jeg var knust. Det virket som at livet mistet meningen og at det nå bare var over. Jeg kom aldri til å finne en annen som ham og jeg kom til å bli en av de triste historiene om den evige, single damen med femten katter.

I en alder av 29 var alt for mange av mine venner allerede gift og med barn. Jeg følte at skipet seilte fra meg og jeg ble bare enda mer deprimert. Jeg visste at jeg var ekstremt sårbar og av erfaring var det bare et tidsspørsmål før jeg kom til å gjøre noe ekstremt dumt i søken på trøst og medfølelse. Overraskende nok var jeg kåt nesten hele tiden. Jeg kunne ikke slutte å tenke på sex. Nesten envher mann jeg møtte fikk jeg formelig umiddelbare sexfantasier om. Jeg kom kanskje til å dø familieløs, men sex; det skulle jeg nok ha masse av. Jeg måtte bare finne verdige kandidater. Jeg kunne jo ikke ligge med alle og hvem som helst, selv om nesten hver eneste mann vekket dyriske følelser i meg for tiden.

Med alle de forvirrende tankene og den utrolig deprimerende utsikten på livet tok det ikke lang tid før sjefen kalte meg inn på møte og var bekymret for meg. Jeg opptredte distant på jobb, og satt ofte og så småsyk ut i møtene der jeg hadde et tomt blikk med blanke øyne og roser i kinna der jeg satt på plassen min. Jeg forstod med en gang at han hadde misforstått kåte, dagdrømmende meg som syk. Jeg rødmet så hardt at jeg trodde ansiktet mitt skulle eksplodere.

Han fortsatte med å si at han hadde hørt om bruddet med kjæresten og ville at jeg skulle ta noen uker betalt ferie mens jeg kom til hektene igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Så langt hadde jeg overbevist meg selv om at å fordype meg i arbeidet var min måte å håndtere smerten´og sorgen på, men jeg visste jo at det kanskje ikke var verdens sunneste måte å håndtere det på. Jeg takket han og reiste meg for å gå. Jeg stopp