Måneskinnsnatt

Jeg visste jeg burde ha gått tilbake for lenge siden. Men jeg var i det melankolske hjørnet. Lot meg fasinere av buskene, trærne, for ikke å snakke om skyggene som ble dannet i det sola brøt seg gjennom skogtaket over meg. Jeg hadde bestemt meg for å dra på fjellet for å virkelig slappe av. En dag i forrige uke hadde jeg funnet meg selv i speilet, et utslitt og travelt opptatt individ. På tide og komme litt i kontakt med meg selv, hadde jeg tenkt med en anelse gru.. hvor lenge siden var det jeg gjorde det sist? Hvor lenge hadde jeg latt den ene dagen ta den andre i hånden, og ikke tenkt på stort mer en møter, og jobb? Nei det var virkelig på tide med litt frisk luft.

Jeg startet med å si jeg burde ha gått tilbake.. og da mente jeg før det ble mørkt.

For skal jeg være ærlig vet jeg virkelig ikke hvor jeg er. Jeg satte meg ned og tok fram nista mi når sola begynte å helle mot horisonten. Nå er det en stjerneklar oktober natt over hode mitt. Når det er glepper mellom trærne kan jeg se dem lyse som klare juveler langt langt der oppe. Puster jeg virkelig så høyt?

Han stoppet opp og lyttet. Men det tok flere sekunder før han greide å fokusere på noe annet et hans eget åndedrett og hjerte som slo hardt i brystet. Nei, det var ingen andre lyder i nærheten av ham. Bare den kjølige oktober vinden som fòr igjennom trærne og en sørgmodig hvisling. Alt virket plutselig så dødt. Det hadde vært en så utrolig deilig følese og komme seg ut i naturen, kjenne frisk luft, sola som skinte. Gå rundt og bare være til. Han tittet bak seg, der snodde stien seg bakover mellom grantrærne, svarte stammer utgjorde silhuetter mot et gråblått mørke inne i skogen. Han kjente at det ufrivillig krøp en kald frysende følese oppover nakkevirvlene. Som om det etter at han hadde snudd seg hadde kommet noe og stilt seg opp rett bak ham. Eirik snudd seg motvillig rundt. Ingenting. Han gikk vidre, og prøvde og ta seg sammen, ”nyt naturen” sa han til seg selv med en stødig stemme. ” det er ikke noe å være redd for her.” Han var nå på utkikk etter et tørt sted hvor han kunne sette seg ned, og få seg et par timers søvn.

Skogen begynte sakte og bli mer glissen, og det var mer lyng langs bakken. Månen fikk større spillerom, og et blåhvitt skimmer la seg over landskapet ha