Havets kjærtegn

Bølgene slo rolig og jevnt opp langs strandkanten, og etterlot seg myke forhøyninger på den ellers så glatte og jevne stranda. Aldri la de fra seg merkene på samme plass. Noen ganger var det litt nedenfor de forrige, men andre ganger nådde de så høyt at jeg kunne kjenne det kalde vannet omfavne knærne mine der jeg knelte foran dem. Jeg kunne ikke se dem, men det myke silkebåndet foran øynene mine hindret meg ikke i å høre suset fra dem der de uavbrutt kjærtegnet grensen mellom hav og landjord. Det var ett kjølig kjærtegn som vitnet om sensommer og nordlige breddegrader, men jeg kjente like fullt lysten til bevege meg lengre ut. Den strøk gjennom meg som en fugl med lette vinger. Sakte lot jeg den ene hånden gli ned fra fanget og ned mot den våte sanden. Der ble den umiddelbart mottatt av ett forsiktig kyss fra de store havet. Jeg smilte forsiktig og vendte ansiktet mot den usynelige himmelen over meg, i det bølgene forsøkte å dra meg med seg etter fingrene. Jeg følte meg både smigret og lokket, men selv tilhørte jeg en annen herskerinne.

Med ett følte jeg varmen fra hånden hennes mot den nakne skulderen min, og jeg vendte det blinde blikket mitt mot henne. Varmen beveget seg sakte langs skulderen min og i retning halsen. Jeg bikket hodet til siden for å gi henne enkel tilgang på det hun ønsket å berøre. Jeg trengte ikke å se henne for å vite at hun smilte ned til meg da hånden nådde opp til det som omkranset halsen min. Den glatte sølvringen var det eneste jeg hadde på meg, og det eneste jeg aldri tok av. Den var mitt håndfaste bevis på at jeg tilhørte henne, og det var kun hun som kunne ta den fra meg. Skjult i medaljongen hun alltid bar på seg var den eneste nøkkelen som kunne åpne det. En magnetisk kodet nøkkel som ingen eide maken til, og som vi aldri igjen ønsket å bruke. Jeg kunne kjenne medaljongen dunke forsiktig mot ryggen min i det hun gled ned på kne bak meg og omfavnet meg i ett kjærlig og myndig grep. Jeg kunne høre åndedretten hennes, og lente meg bak mot henne så mye jeg våget.

Lenge satt vi slik. Det kalde vannet strøk meg forsiktig om knærne, og om skuldrene mine lå hendene hennes, varme og beskyttende mot den kjølige kvelden. Så trakk hun seg tilbake, og med lette berøringer førte hun hendene mine opp bak på rygge