Forfatterinnen del 1

Jeg nådde frem til prestegården sent om kvelden. En hustjener åpnet dørene i hovedhuset så snart vognen hadde stanset. Lyden av de harde trehjulene mot grusen hadde nok båret bud om min ankomst. Like etter kom prosten ut. Med et varmt smil og en stødig hånd hjalp ham meg ned av vognen. Han var en røslig mann rundt de femti, med velpleiet kinnskjegg og kvikke, vennlige øyne. Han bød meg galant sin arm mens tjenere tok hånd om min bagasje.

Innenfor ble jeg mottatt også av den unge prestefruen. Som ryktene hadde sagt, var hun tydelig av den sarte sorten. Meget tynn om livet, og enda noe blekere i ansiktet enn moten krevet, sa hun seg likefullt lykkelig over mitt besøk. Med sine knapt tyve år hadde det naturligvis ikke vært den enkleste sak i verden for henne å tre inn i rollen som prostefrue - særdeles ikke med hensyn til den anselige aldersforskjell mellom henne og husbonden. Hans omgangskrets tilhørte utvilsomt også den eldre generasjon, og for henne var nok en følelse av ensomhet og fremmedgjorthet hyppig til stede når selskapeligheter og andre sosiale utfoldelser forestod.

Men på denne aftenen når jeg, forfatterinnen fra hovedstaden, skulle gjøres stas på, utførte den unge husfruen sine plikter på omhyggeligste vis. Det var nærliggende å tro at min alder, så mye tettere på hennes egen, representerte en etterlengtet avveksling. Både fogden, amtmannen og dommerfullmektigen med fruer var til stede på velkomstmiddagen, og jeg må innrømme at jeg ikke helt var forberedt på den tilsynelatende velstand og eleganse småbyens øverste lag kunne fremby for å ære en enkel omreisende kvinne. Måltidet, sikkert og vant servert av en tallrik tjenerstab, ville etter mitt skjønn tåle enhver sammenligning med kosten til landets fremste godseiere og ministere. Lokalt vilt og traktens egne gårdsprodukter var blitt tilberedt på meget kyndig vis og den tilhørende vin var både svært kostbar og ytterst smakfull. De distingverte herrene rundt bordet visste å konversere med både eleganse og vidd. Såvel antikkens mestere som også mer moderne skjønnånder ble treffsikkert sitert, og selv om jeg med min bakgrunn var i stand til å følge opp med både replikker og et og annet parerende sitat, var det tydelig at både den unge vertinnen og de aldersstegne fruene rundt