Eva var 17 år da hun flyttet på hybel for første gang. Det var ganske langt hjemmefra, men det var hun i grunnen bare glad for. For i det gamle miljøet sitt hadde hun etter hvert fått ord på seg for å være litt av et ludder. Fortjent eller ufortjent er vel kanskje ikke så godt å si, men faktum er at ingen gutt til da hadde fått trusa av henne. Den eneste som i det hele tatt hadde fått et glimt av hennes aller helligste var Knut. Knut som klarte å snike seg inn i jentegarderoben på ungdomsskolen. Knut som ble så forskrekket da tolv nakne jenter samlet seg rundt ham, og Linda klemte bulen i buksen hans så det ble en våt flekk der. De hørte aldri at han skrøt av det senere.
Det som derimot skaffet Eva det frynsete rykte var hennes evne til å flørte. At hun var flink på det området var hun fullstendig klar over selv. Hun hadde alltid elsket å drive gutter og menn i alle aldre til vanvidd, og avsløre for alle hvor lettlurte de egentlig er. Og selv om hun alltid visste å stoppe i tide, var det altså denne evnen som til slutt "drev" henne ut av byen. Hennes første hybel var et mørkt og trist rom i en kjeller. Ovenpå bodde et ektepar med en merkelig døgnrytme og en innpåsliten femtenårig sønn. Der holdt hun ut til jul. Da dro hun ut på boligmarkedet igjen.
Noe som skulle vise seg å være vanskeligere enn hun hadde trodd. Så etter en tids desperat søken tok hennes mor saken i egne hender. Hun avtalte med sin søster Ada og mannen hennes at Eva skulle få bo på et ledig rom hos dem. Eva grøsset. Harald var en såkalt "gammel gris". En stor og kraftig anleggsarbeider i midten av femtiårene Som kledde av unge jenter med blikket, og som gjerne ville stryke på dem eller gi dem et vennlig klaps. At han var blitt slik kan kanskje forklares med hans valg av ektefelle.
Ada var selve moralens vokter. Hun hadde nok vært ganske pen en gang i tiden, men ansiktet hadde nå stivnet i den strenge minen hun brukte når hun skulle irettesette noen. Formene var ganske utflytende etter utal... Les hele novellen
