Kvinnen

Hun satt to bord bortenfor oss på puben. Langt svart hår er noe jeg alltid har vært svak for. Langt, svart hår og fyldige bryster. Ikke nødvendigvis så store, men fyldige. Der hun satt og lente seg tilbake stolen kunne det se ut til at hun kunne fylle også dette kravet. Jeg forsøkte å se for meg hvordan det ville være å ta av henne den sorte genseren. I mine øyne ble resultatet bra. En noe skingrende stemme brakte meg tilbake til virkeligheten. - Nå, hva syns du? Å ja, det var sant. Det var jo Kjerstin som hadde et slikt behov for å lette hjertet sitt hos en ”guttevenn”. - Øh, jo da, svarte jeg, uten å vite det minste om hva hun nettopp hadde pratet om. Hun lyste opp i et smil. I øyekroken kunne jeg skimte at den svarthårete jenta så i min retning og gikk.

Neste gang jeg så henne var ved baren på diskoteket rett over gata. Hit hadde Petter dratt oss med for å finne mer liv. Sagt på en annen måte: han ville finne ei lettlurt ei å ta med seg hjem. Selv hadde jeg Kjerstin hengende rundt halsen. Det begynte så smått å gå opp for meg omtrent hva jeg hadde svart henne på. Nå sto hun og pustet meg tungt i øret, med et lår godt presset inn mellom mine. Og der var Hun plutselig, denne skjønne mørkhårede. Hun smilte skjelmsk mot meg. Et slikt smil som sier mer med øynene enn med munnen. Så løftet hun glasset som for å skåle med meg før hun gled inn i mengden igjen. Det eneste jeg sto igjen med var et brennende ønske om å bli kvitt Kjerstin.

Senere på kvelden var Kjerstin endelig forsvunnet. Petter og jeg sto og ventet på jakkene våre. Han hadde fått adressen til ”kveldens beste nachspiel”. En hånd strøk meg lett over skrittet. Jeg svingte rundt tidsnok til å se ei svarthåret jente som forsvant i folkemassen. - Hallo, skal du ha jakka di eller? Da jeg snudde meg igjen fantes det ikke spor av henne. Dermed fulgte jeg med Petter på ”kveldens beste nachspiel” for å se om hun kunne dukke opp der. Jeg sa det til ham allerede på turen dit at jeg ikke orket å være så lenge. O... Les hele novellen