Perlerose

En gang gikk det et rykte. Ryktet nådde mange ører og flere og flere unge sjeler ble nysgjerrige. Noen av ørene spissa seg så skarpt når ryktet kilte dem på flippen deres, at de kunne få ryktet til å blø så mye at ordene ble røde som vin og til tider drukket opp. En gang nådde ryktet en gutt som akkurat hadde gått ut av ungdomskolen og stilt seg sammen med et par andre gutter for å måle karakterer med dem. Han så med en gang hvordan deres ikke kunne måle seg med sine egne, men dette ryktet som plutselig skulle til å sveve inn i hans ører, var så mye sterkere at hans karakterer ikke ville ha noen verdi lenger. Gutten stod lenge og betrakta ryktet før han sa til dem: ”Ha det, jeg skal finne den!” ”Hva skal du finne, Lars?” ”Jeg skal finne perlerosen.”

Uten å si noe mer, snudde han seg vekk fra dem og gikk. Lars spurte mange steder, men hver gang han nevnte noe om en perlerose, bare lo dem og klødde seg litt på halsen. Etter han hadde sovet på det i flere netter, tenkte han på hvor man kunne finne de nærmeste rosene i byen, og morgenen etter gikk han til den lokale blomstrehandelen som moren hans pleide å ta han med til når han var yngre. Kvinnen som stod bak disken visste mye om blomster og hun fortalte om røde roser, hvite roser, ja til og med svarte. Lars tenkte seg artige navn på denne kvinnen som var så dypt interessert i blomster, ikke på den samme måte som han selv da, men om blomstene bare fordi de var blomster. Så fastslo han at kvinnen bak disken ikke trengte å bli døpt noe annet navn enn Blomsterkvinnen, så han lo litt av dette inni seg mens henne fortalte om alle blomstene hun hadde sett og hvilke av dem som hadde gitt henne hva og hvor mangt. Noen ganger mens hun pratet, stoppet henne opp litt for å drikke noe vann av glasset som stod rolig plassert litt på kanten av disken, men ikke så på kanten at det behøvde å falle ned. Deretter fortsatte hun og fortelle om roser i mange slag, men når det kom til perleroser bare lo hun litt hun også og kilte seg noe bak øret. Fingrene hennes luktet blomster og var dessuten vakre å hvile øynene på, følte han, men etter nærmere ettertanke selvfølgelig.

Når ettermiddagen steg på og sola smelta seg utover horisonten, vandret han gjennom en park som hadde fått vokst seg fritt de siste årene