Som ung var Rasmus Rytter slank, vennlig, snill og flegmatisk. Etter hvert ble han en stram egoist. En type som tenkte på seg selv først, dernest seg selv, enda en gang seg selv. Lengre tankebaner hadde han ikke. Det forundret fru Kirsti at han ikke klarte å holde seg slank, han som var så selvopptatt. Men fruen glemte alt da de sluttet å ære og elske hverandre. Hun fikk nye venner blant portvinsflaskene. Etter et defokusert tiår sa fruens lever takk for seg, hun døde som en biomasse av porselen, portvin og et ødelagt indre.
Rasmus fortsatte sin rakettfart i livets venstre fil, drevet av et brennstoff som het whisky, sigarer og kjønnssafter fra alle mulige og umulige kvinner. Inklusive Unn. Gud vet hva de så i ham, og da er vi to. Jeg vet nemlig at de så penger, makt og en lommebok så tykk at den lagde bul utenpå jakken. I og for seg litt av en bedrift, for hylsteret til Rasmus hadde mange store kurver. Men så hentet skjebnen ham. Han var ikke bare død-aktig, han var virkelig og ordentlig død. Selv nå, noen år etter, fryder jeg meg like mye.
Derfor satt single Unn og single jeg på Herregårdskroa og strammet oss opp på noen glass musserende. Begravelsen var klokken tre, vi måtte komme i form til å hykle. Unn hadde grått et par tårer av ren glede, det gikk bra med henne nå; Leilighet på Oslo vest, godt betalt prosjektleder, ingen barn, nei vel, men et ryddig liv. Da hun satte kursen mot toalettet pekte minst ti andre maskuline neser i samme retning, for Unn var flott. Brunstekt, høy og tynn, på grensen til anorektisk, sydlandsk utseende, lekker sort kjole og sko med stiletthæler. Håret kort, klippet i en slags skråprofil langs hodet. Nesen søt og liten, kinnbena høye. Små pupper, de så ikke ferdig utvokste ut, men jeg vet hvordan de er. Ferdig formet. For Unn nærmet seg førti, samme som jeg, og vi planla begge å holde ut lenger enn Rasmus.
Nå dumpet hun ned på stolen vis á vis og spanderte et smil og et kompisblikk. Ja, vi var eks’er og gamle ”buddies”. Smilte tilbake, og registrerte at enda en kjoleknapp hadde åpnet seg. Lekker. Nei, kanskje feil ord, hva med ”lekkervakker”? Prøvde å finne på noe å si, vi nærmet oss siste møte med Rasmus Rytter. ”Jeg hatet ham av et godt hjerte”, var min oppsummering, mens Unn sa at hu
(Logg inn, og les hele sexnovellen)