Revenge

Jeg satt foran PCen og var ikke så lite frustrert. I tre dager hadde jeg forsøkt å få noe vettugt ned på et papir, men uansett hva jeg skrev, hørtes alt helt idiotisk ut. Forleggeren min sa at jeg skrev bra, men det gjorde han alltid for å oppmuntre meg til ikke å gi opp. Jeg hadde jo allerede et par snuskete romaner med bra omsetning bak meg, så hvorfor skulle jeg ikke få til noe mer?

Jeg hadde forsøkt å få typen min til å lese noe av det jeg hadde skrevet, men der var det ikke mye oppmuntring å hente. Faktisk lurte jeg til tider på hvorfor jeg ikke hadde gjort det slutt med Egil for lenge siden. Helt siden lørdag hadde jeg gått og ulmet over den behandlingen jeg hadde fått.

Vi hadde vært sammen med noen kompiser av Egil, og tror du ikke den tosken presterte å utbasunere for alle og enhver at jeg tente på å få ris på rumpa, og vel, - litt mer enn det også. Så hadde de ledd godt alle mann på min bekostning. Jeg hadde nemlig vært så dum i all fortrolighet å fortelle Egil om at det var en av mine store erotiske drømmer, - å få ris på rumpa altså. Han hadde ikke ledd av meg da, men i stedet forsøkt, ganske halvhjertet riktignok, å gi meg en omgang, men det ble ikke som jeg hadde håpet på. Til det var han altfor forsiktig, og det var tydelig at han var svært lite lysten på å gjøre det overhodet.

Jeg la fra meg tastaturet og kastet meg langflat på sofaen. Det ville ikke bli skrevet noe mer den dagen likevel. Jeg lå og grublet over min trøstesløse situasjon, og syntes gruelig synd på meg selv. Aldri før hadde jeg følt meg så ydmyket og fornedret som den kvelden, og jeg tenkte på at det vel måtte gå an å få den teite fyren til å forstå hva han egentlig hadde gjort. Jeg hadde jo forsøkt senere å forklare ham hvor pinlig det hadde vært, men han syntes tydelig at det hele bare var fornøyelig.

Nei, det var bare å gi opp og stikke av mens jeg ennå hadde noe av æren i behold. Men hvorfor skulle JEG stikke av, jeg hadde jo ikke gjort noe mot noen. Det var jo hans leilighet, så dersom jeg skulle stikke av, så fikk jeg heller gjøre meg fortjent til å stikke av...

Plutselig ringte telefonen, - det var Egils mor som spurte om det var i orden at hun kom en dag tidligere enn antatt? Joda, det var helt OK sa jeg, og