Sydlige breddegrader

Solen var ikke kommet så langt over horisonten da jeg åpnet døren ut til det store atriumet. Det var bare den øverste halvdelen av det der nede fra ruvende tårnet til høyre for meg som hadde fått solskinn på seg. Selv om det nok måtte kalles fullt dagslys, så slet jeg litt med å få trettheten ut av øynene. Det ville sikkert hjelpe med en sigarett, tross alt hadde de jo hjulpet meg så mange ganger før, så jeg tok frem en og skulle akkurat til å tenne den da noe tiltrakk seg min oppmerksomhet. Inne på rommet hadde det vært helt stille, mens her ute hadde en ny dag forsiktig startet. Det suste mildt og forsiktig i vannrørene som lå like under flisene jeg sto på.

På ettermiddagen ville det ha vært helt normalt ettersom romerbadet var en storforbruker av vann, men det var jo enda mange timer til det skulle åpne, så nå måtte det være noe helt annet. Der og da måtte det helt klart gå til de to slavinnene som akkurat da dukket frem fra kroken bak tårnet, borte i hjørnet lengst vekk og til høyre for meg. Stille og forsiktig satte jeg meg på stolen som sto nærmest den døren jeg hadde kommet ut av. Den ene av dem opererte en høytrykksspyler som hun spylte ren flisene med, mens den andre drev og strakk seg høyt opp og bøyde seg langt ned ute på morgenens vanningsrunden av de over to hundre små og store plantene som hadde sitt tilholdssted der inne i den aldeles innelukkede hagen. Begge var de splitter nakne, med unntak av de brede stålhalsbåndene som var låste rundt halsen deres, samt noen grønne sløyfer i håret.

Den ene med så kort og krusete hår at det var ett under at sløyfa holdt seg der, den andre med hår som rakk henne til under puppene. Jeg var så heldig å få stå der og betrakte dem i flere minutter mens de kniste og lo så stille som de bare klarte. Tross alt var langt fra alle Friborgerne våkne enda, og nåde dem skulle dem være så uheldige og vekke bare en eneste av dem! Grunnen til deres munterhet var tydelig å se. Jenta med vanningsslangen syntes helt klart at det var festlig å, rett som det var, sprute det iskalde vannet på sin medslavinne som drev på å spylte steinflisene rene med høytrykksspyleren. Hun i sin tur gjorde sitt aller beste for å undertrykke både noen frydefulle hvin, og høye gisp når hun så godt som mistet pusen av de