Espen var på vei ut, med Dagbladet under armen, for å få seg en velfortjent matbit og en øl, før han fortsatte med å rydde pulten for manuskripter, korrekturer og andre ufullførte oppgaver før han skulle på hytta om en uke. Hodet var også opptatt av å tenke ut kloke svar på spørsmål han underhånden var blitt fortalt at han ville få under et intervju på mandag : Beste bok du har lest; hvilken CD ville du ta med til en øde øy; hvem ville du helst være alene med, for å gi noen alvorsord, i en heis som stoppet.. osv, osv.
Med heis i tankene, trykket han uten å tenke på det, på heisknappen i stedet for å ta trappene ned som vanlig. Det var kanskje fordi han så at en av heisene var høyere oppe i bygget, på vei nedover.
Det var bare en i heisen, damen som alltid var blid og hyggelig og som sikkert jobbet hos en av snobbeadvokatene. Hun fikk et distret nikk, han et smil.
Noen etasjer lenger ned, gikk lyset, heisen stoppet. Det ble mørkt, forbannet mørkt, ikke engang alarmknappen lyste. Espen fisket mobilen opp av lommen og brukte den som lykt, slik at han kunne trykke på alarmen. Han så at mobilen hadde mistet kontakten med NetCom, ja det var jo vanlig inne i heisen.
Annabeth brøt tausheten med en perlende latter, kanskje de skulle presentere seg hvis de skulle tilbringe et kvarter eller mer sammen før vaktselskapet kom. De utvekslet navn, trykket også i hånden, som dannete mennesker av og til gjør.
Espen tilbød Dagbladet til å sitte ned på, bredte den ut på det lett skitne heisgulvet, slukket mobilen igjen, det ble mørkt. Annabeth sa at hun foretrakk å stå litt, hun hadde da sittet det meste av en lang dag, men hun ville da gjerne støtte seg på Espen om hun skulle bli svimmel. Hun strakte ut en arm, den nådde Espen. Han strakte ut en arm, den nådde Annabeth. Det er underlig dette med armer i totalt mørke. Deres virket som fang-armer, de drev kroppene sammen. Det er underlig dette med kropper som står sammen, de får også hodene... Les hele novellen
