Ukjent partner

Her om dagen skjedde det noe helt utrolig som jeg bare må fortelle. Hadde det ikke vært for at jeg opplevde det selv, hadde jeg aldri trodd noen kunnee være så heldig. Det hele begynte som en helt vanlig helg ellers pleier å begynne. Intet lot seg tyde på at noe var i ferd med å skje, inntill...

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra jobben og hadde egentlig tenkt å dra i butikken for å handle til helgen da jeg fikk en melding på mobilen. Det var et ukjent nummer, og i meldingen sto det; «Er hos deg om ti minutter. Ikke dra noen steder». Hva skulle jeg egentlig tro? Alt i alt gikk jeg ut ifra at noen hadde sendt meldingen uten å sjekke nummeret først, så jeg fortsatte på vei ut av døren. Men i det jeg satte meg inn i bilen kom ei søt jente bort til meg. Hun hadde et asiatisk utseende, med et vakkert, mørkt halvlangt hår. Sansynligvis var hun i midten av tyveårene, og utrolig fin. Hun smilte så pent der hun sto, og jeg heiset ned vinduet. «Hei» sa hun. Jeg hilste igjen uten å dra kjensel på henne. «Vet ikke om du vet hvem jeg her, men jeg er så utrolig forelsket i deg» sa hun pluttselig, og jeg så hun rødmet mens det så ut til at hun nesten ikke torde se på meg lenger. Hjertet mitt stoppet nesten opp i det hun sa hun var forelsket i meg. Jeg visste jo ikke hvem hun var en gang. «Er du sikker på at du har kommet til rett person», spurte jeg forsiktig men tydlig preget av situasjonen. «Ja, det er deg jeg er forelsket i», sa hun igjen med en noe mer bekreftende stemme. Jeg kjente jeg ble helt matt, og steg ut av bilen. «Kanskje vi skal gå en tur inn» sa jeg, og hun nikket et villig ja mens vi gikk bort til døra. Allerede da forsto jeg at noe ville komme til å skje. Ikke bare fordi hun hadde sagt hun var så forelsket i meg, men mest fordi hun tok til å holde ømt rundt meg mens vi gikk mot inngangdøra. Jeg låste opp å inviterte henne inn.

Da vi kom inn satte vi oss i stuen. Hun satte seg tett inntill meg, men jeg forsøkte i ren fornuft å trekke meg litt unna. «Vil du ha noe å drikke kanskje?», spurte jeg litt sporadisk. «Gjerne...», svarte hun mens hun så dypt inn i øynene mine. På det tidspunktet var jeg såpass forvirret at jeg egentlig ikke husker hva jeg hentet der ute på kjøkkenet, men det jeg iallfall husker var at hun hadde begynt å kle a