Gunni

Jomfruknullet glemmer man aldri. Her skal jeg fortelle om mitt, som fant sted en del år tilbake:

I flere uker hadde jeg beundret den slanke, grasiøse skikkelsen som alltid høstet applaus i grusfella. Hun var en seksten år, het Gunhild og var kretsmester i lengdehopp. Herregud for en stjert hun hadde!

Spenstig og hard, men kurvet som på en kokotte fra eldre tiders Frankrike. Hun var langlemmet og elegant på samme tid som hun utstrålte styrke som en tømmerhugger. Pen var hun også, slektet på moren som etter sigende hadde blitt nummer 2 i en Frøken Norge konkurranse en gang på sytti-tallet. Håret var nøttebrunt, kortklipt og fremhevet det litt frekke, men vennlige ansiktet. Under treningsdrakten kuplet to nydelige rundinger seg. De var nokså store - ja, selv treneren hennes hadde på en treningssamling uttalt at Gunni, som hun ble kalt, kunne hoppet lenger om hun fikset på buffertene.

Men til alt hell ville Gunni heller ha deilige mugger enn norgesmesterskap. Hun viste dem villig frem, også. På treningskveldene om sommeren hendte det at hun byttet til tørr trøye uten å bry seg det minste om tilskuerne. Jenta bare dro av seg hun, og tok seg gjerne tid til å tørke seg med et håndkle før hun trakk på seg ny trøye. Smilet hun sendte guttene som alltid befant seg i umiddelbar nærhet, var nok til å sende ståpikk på de fleste. Og ståpikker fantes det mange av i shortsene på tenåringene i idrettskretsen - det kunne bare ikke skjules innimellom.

Nok om det. Denne spesielle augustkvelden trente jeg og Gunni alene på idrettsanlegget. Skoleferien var ikke slutt ennå, så oppmøtet var tynt på klubbkveldene. Jeg svettet rundt banen i bedagelig takt. Gunni hoppet og hoppet. Det var ikke fritt for at jeg hadde blikket mer rettet på henne enn på banen. Og det gikk som det måtte: Boms så lå jeg på trynet på banedekket. Med skrubbsår på knær og albuer - og en hysterisk latter ringende i ørene.

- Slo du deg? Gunni kom joggende bort med et stort flir om munnen. Brystene hennes d... Les hele novellen