- Faen i helvete! hylte Torunn og sparket i støtfangeren, uten håp om at denne gesten av frustrasjon ville få motoren til å starte igjen. Den var steindød. Mørket var på vei, det var to-tre timers kjøretur igjen fra Kvikne til Trondheim, og det var alt for langt å gå i mørke og snøvær. Store, hvite, våte dotter dalte ned fra himmelen og kysset Torunn på kinnet, som et løfte om hvordan kvelden ville bli.
Hun sukket tungt mens hun fant fram varseltrekanten og begynte å gå de påkrevde meterne for å sette den et stykke bak bilen. Mobiltelefonen var ute av dekning, så hun fikk ikke ringt etter hjelp til bilen, heller. Da den tunge motorduren fra et vogntog lød i det fjerne, snudde hun seg etter lyden og tvilte et lite øyeblikk. Vurderte. Torunn var ingen haiker, men hun ville hjem til jul!
Det tok ikke lange sekundet å bestemme seg, men da kom også høyre tommel ut i haikeposisjon mens hun viftet med armene og hoppet og danset, for at trailersjåføren skulle få øye på henne. Innvendig ba hun en stille bønn om at sjåføren måtte være en snill familiefar og ikke en rabiat voldtektsforbryter. Sjåføren så henne tydeligvis, for hun så en vinkende hånd før nedbremsingen begynte. Det hveste i luft fra ventiler under vogntoget mens han bremset og giret seg ned, og stoppet et stykke lenger borte. Torunn grep bagen sin, la bilnøklene i lommen og smelte igjen bildøren, før hun løp mot vogntoget med hjertet dunkende i magen. Hun måtte strekke seg for å nå opp til dørhanken, og skjøv bagen inn først, før hun klatret opp med et nervøst smil
- Hei, har du trøbbel på lillejulaften, gitt?
Torunn ble stående på det øverste trinnet og måpe. Et par mørkebrune øyne glitret mot henne, i et glattbarbert ansikt. Smilerynkene vistes godt mot den solbrune huden, og den brune panneluggen som var strøket tilbake, utgjorde et perfekt punktum for et vakkert ansikt. Det var den peneste fyren hun noensinne hadde sett, og nervøsiteten ble på et blunk byttet ut med et påtrengende, ustyrlig begjær... Les hele novellen
