Telttur

Hun likte fjellet, og snø, men dog. Det var fint å gå her i sin egen verden og lytte til skiene som beveget seg nesten automatisk under henne. Men etter flere timer med fullstendig stillhet, hadde vinden nå begynt å rive i henne og alt annet som måtte stå i dens veg. De delene av skiløypen som ennå ikke var fokket igjen var umulig å se på grunn av all snøen som virvlet i luften. Stillheten hun hadde kommet hit for, føltes med ett truende. Mobilen lå trygt hjemme på hytten og hun innså hvor alene man var uten dagens teknologi. Hvor langt det var til folk var umulig å si, men tre mil var det iallfall. Vinden gjorde ingen tegn til å løye, tvert i mot. Det hadde også begynt å bli mørkere, samt hun nå kunne kjenne den bitende kulden komme krypende inn under anorakken. Etter forholdene var det ikke annet å gjøre enn å finne frem spaden fra sekken og begynne å grave.

Det var en stund siden hun hadde gravd snøhule. Ganske lenge faktisk. Hun prøvde å tenke tilbake og kom frem til at hun måtte ha vært rundt ti år sist gang. Og da var det vel egentlig pappa som gravde mest. Hun kikket ned i det om lag halvmeter dype hullet. Det var elendig. Hun begynte å skrå hullet nedover og etter enda en stund med graving hadde hun noe som minnet om en uthult sokk. Svett og sliten satte hun seg ned for å hvile noen sekunder. Da hun satt der fikk hun plutselig øye på noen mørke skygger i snøtåken. Hallo!? De kom mot henne og nå så hun at det var to menn på ski. Hva gjør du her ute i snøstormen helt alene? Spurte han som kom først. En kraftig bygget kar innestengt i en tykk boblejakke. Jeg var ute å gikk på ski da det plutselig blåste opp. De to mennene kikket på det stusselige sokkehullet hennes. Du skal ha for ideen, men det hullet gir ikke ly for en lemen en gang. Jeg vet det… Casper forresten. Sa han første og strakte ut hånden. Line. Og han der heter Markus. Tysker. Markus snakket ikke norsk, men viftet høflig med votten da han hørte navnet sitt.

Etter en drøy time hadde det arme hullet vokst til en romslig snøhule. Godt var at de var ferdige, for nå lot det til å virkelig blåse opp til uvær. Takket være en parafinlampe Markus drog opp av sekken hadde de lys. Ganske koselig ble det faktisk. Casper og Markus hadde nok vært ute i hardt vær før for nå