I hennes mørke

Min kone kan vanskelig klassifiseres. For de fleste som kjenner henne fremstår hun nok som en ganske vellykket, moderne kvinne. Hun har en lengre utdannelse og en karriere som peker rett opp. Vi bor i et av byens bedre strøk i et hus som flere ganger har vært avbildet i diverse interiørmagasiner, og har det som må kalles en behagelig økonomi. Vi har to barn, en jente og en gutt selvfølgelig, og en smålurvete fuglehund som tar seg godt ut foran peisen i den nye tømmerhytta. Hun kler seg dyrt og feminint, men alltid diskret. Det er likevel åpenbart for alle at hun ikke handler klærne på Hennes & Mauritz. I tillegg har hun selvsagt meg. Den perfekte, kjekke ungdomskjæresten med en kledelig karriere bak seg.

En kald, materialistisk karrierekvinne tenker du kanskje. Men, nei. Om du hadde spurt de som kjenner henne ville de tvert i mot sagt at hun er den mest jordnære og usnobbete person du kan tenke deg. De ville sagt at hun er varm og at hun har en slags udefinerbar utstråling som gjør at de fleste umiddelbart liker henne. De ville kanskje vist til hvordan hun åpner huset for andre. At det alltid er en jevn strøm av både voksne og barn på besøk og at de alle føler seg velkommen hos henne. Hun tar seg tid til andre. Enten det er venninnen med problemer i ekteskapet, en av ungenes venner som sliter litt, eller en av mine nyskilte og fortvilte kamerater. Og det er aldri noe spill. Hennes interesse for andre er ekte og oppriktig. Jeg tror jeg snakker for både barna og meg hvis jeg sier at vi ofte sliter litt med en følelse av at vi må dele henne med mange andre. Selv sliter jeg mest i de periodene jeg må dele henne med hennes elskere.

Glansbildet av min kone har en mørk bakside. I ettertid er det lett å se at signalene var der allerede tidlig i forholdet. De usedvanlig gode forholdene hun fikk til de godt voksne mennene hun jobbet som sekretær for i studietiden. Utenlandsturene til messer og seminarer, hvor hun slapp å ta lønna gjennom ManPower, og i stedet fikk pengene rett i lomma. Alltid med en av disse direktørtypene i 50 års alderen som hun hadde fått et så godt forhold til. Jeg var imidlertid så overveldet av alle pengene hun tjente at jeg ikke en gang tenkte tanken. Dessuten var jeg vant til at hun var godt likt og populær. Det var a