In the army

Jeg var 19 år den første gangen jeg møtte henne. Militærtjeneste på Setermoen i Indre Troms høres kanskje ikke ut som det beste stedet for å møte en jente, men det kommer vel an på hva en ser etter. Etter et par måneder i nord var vi blitt godt kjent i troppen, og hver helg bar det opp til Stripa for å få seg noen øl og se på de få jentene som fantes der oppe. Denne kvelden var intet unntak, og vi samlet en gjeng på 8-9 stykker for å innta den lokale puben. Her ble det massiv drikking, og de fleste var rimelig fulle da noen bestemte seg for å gå over gata til diskoteket. Jeg hadde blitt nektet tilgang her på grunn av en liten misforståelse, stjålne øl og en slåsskamp uka før og holdt meg der jeg var. En av mine kamerater, Henrik, var i samme situasjon, så han inntok plassen ovenfor meg.

Her satt vi og drakk og snakket om alt og ingenting, da han plutselig gjorde meg oppmerksom på en jente som hadde kommet inn i lokalet. Alle som har vært der oppe vet at det for hver jente finnes cirka femti gutter, så det trenger ikke være stor kvalitet for at en jente skal fange ditt øye. Men denne jenta var faktisk blendende nydelig. Hun hadde en rumpe som spratt som to basketballer i en amerikansk ghetto, et par pupper som de fleste i rommet ville tatt en kule for å kjenne på og et ansikt som strålte som en engels. “Hun er min”, sa Henrik, selv om vi begge visste at det var større sjanse for at russertanks kom til å komme rullende gjennom stedet. Jeg ønsket ham lykke til, og han satte inn sitt beste fyllestøt. Etter et par minutters samtale greide han faktisk å lure henne tilbake til bordet der hvor jeg satt, og gliste mot meg. “Harald, hils på Janne. Hun og en venninne skal møtes her, og jeg tenkte de kunne få drikke med oss.” Jeg hilset på denne herlige jenta, og sa at de selvsagt skulle få drikke med oss. Vi smalltalket i ett par minutter, før Janne ser mot døra og sier “Der kommer Irene.” Jeg snur meg, og får se en jente som ser ut som motstykket til den søte jenta kameraten min hadde hendene sine på. Hun må ha vært rundt 120 kilo med et kvisete ansikt, og jeg forstod plutselig det lure smilet Henrik hadde hatt da han fortalte meg at Jannes venninne ville joine oss. Men jeg er en vennlig fyr, så i stedet for å rømme lokalet, som mange ville gjort, var jeg