Under stjernene

Familien min har ei koselig, lita hytte litt oppå fjellet. Innlagt strøm og vann, og en ganske stor veranda hvor jeg elsker å stå og se utover dalen om dagen, og opp på stjernene om natten. Selvfølgelig liker jeg å gjøre andre ting enn å stå og glane, men disse stundene er liksom mine, for jeg er den eneste i familien som har det sånn.

Jeg og broren min, Guttorm, dro på hytta, sammen med kameraten hans, Knut, og søstra hans, Eva. Jeg hadde alltid syntes at Knut var stilig, derfor satt jeg med hekletøyet i fanget denne kvelden og spant stygge tanker om meg og Knut. Vi hadde kommet fram sent på fredags ettermiddag, og nå lå en solid middag og ulmet i magen, sammen med en øl. Kaffen sto på plata og likøren sto på bordet og ventet på at kaffen skulle bli ferdig. Jeg satt og så på Knut i det spartanske, koselige lysskinnet her inne og kjente kroppen reagere. I peisbålet ble huden hans gyllen og da han så på meg, trakk jeg fort blikket vekk og konsentrerte meg voldsomt om heklinga mens hjertet banket hardt og hendene skalv svakt. Så han det?

Jeg drakk en halv kopp med kaffe, tømte likørglasset to ganger og reiste meg med resten av kaffekoppen i hånden.

"Jaså, er det verandatid?" smilte Guttorm og klappet meg på baken idet jeg gikk forbi. Vi hadde alltid hatt et avslappet forhold til hverandre, derfor la jeg ingenting i det at min egen bror ga meg et klask på baken. Jeg klapset ham bare i bakhodet så det halvlange håret skvatt. "Jepp. Stjernene venter." "Stjernene venter?" Knut så på meg. "Er det stjerneklart ute?" "Ja," sa jeg og kjente et forhåpningsfullt sting i magen. "Kan jeg bli med?" "Bitta liker helst å stå alene..." "Klart du kan," avbrøt jeg Guttorm og smilte svakt til Knut da han reiste seg. Vi gikk ut på verandaen og lot Eva og Guttorm holde hverandre med selskap og peisen med ved.

Mørket ute var stummende i forhold til lyset inni hytta. Det tok en liten stund før øynene ble tilvennet, og jeg lente meg inntil verandagelenderet med blikket opp mot himmelen og kaffekoppen i hånden. "Går du ofte hit ut?" spurte Knut lavt. Han sto ganske nært. "En gang for kvelden hvis det er klart. Hvis ikke, er det jo ingen vits i det." "En liten stjernekikker, altså?" "Se," sa jeg og pekte på en liten, lysende flekk. "En sa