Bankmannen

Like etter at jeg hadde fylt 25 ble livet mitt plutselig snudd opp ned i løpet av noen sekunder. Telefonen ringte, - det hadde skjedd en bilulykke, og min mann Terje var innlagt på sykehuset. Jeg måtte komme så snart som mulig.

Jeg ropte på min datter Linda som da var 3 år gammel, grep ei slitt skinnjakke, og på vei forbi speilet satte jeg i en ed. Jeg hadde glemt den saftige blåveisen som Terje hadde tildelt meg kvelden før under en av våre mange, heftige krangler. - Jævla drittsekk, fór det gjennom hodet mitt. Hvorfor måtte han havne på sykehuset akkurat i dag! Jeg fikk på meg noen store solbriller og håpet det ikke var altfor synbart.

Linda var slett ikke i humør til å bli med, men etter litt om og men, var vi på vei, og jeg tråkket litt ekstra på gassen for å komme fortere fram. Trafikken var ennå ikke så ille til å være en tidlig lørdags morgen., og etter 15 minutter raste vi inn på sykehusets akuttmottak. Vi ble bedt om å sitte ned og vente litt, men like etter kom en lege og loste oss inn på et kontor.

Jeg var begynt å bli litt småirritert over at vi ikke fikk vite noe om Terje, og spurte legen om vi ikke snart kunne få hilse på ham. Han så rart på meg, og jeg trodde han hadde oppdaget blåveisen, så jeg tok av meg solbrillene. Nå ble han nesten forlegen, og etter litt fram og tilbake fikk han omsider fram at Terje ikke var mer, - han var blitt påkjørt av en fyllekjører i et veikryss og drept momentant.

Jeg fattet ikke helt hva han hadde sagt med det samme, men da det omsider begynte å gå opp for meg, følte jeg meg plutselig helt forvirret. Det var mindre enn 12 timer siden jeg hadde skreket til Terje at jeg håpet han falt død om en dag! Men det var ikke akkurat slik jeg hadde ønsket meg det.

På et eller annet vis kom jeg meg hjem igjen og sank sammen i en stol. Linda skjønte vel at noe ikke var helt som det skulle være, for hun krabbet opp i fanget mitt og la de små armene rundt halsen på meg som om hun forstod at jeg hadde det vanskelig. Slik satt vi lenge, men jeg klarte ikke å felle en tåre. Terje, den dritten, tenkte jeg, - etter alt det vonde han hadde påført meg gjennom de fem årene vi hadde vært gift, gikk altså bare hen og døde!

Jeg kom meg gjennom de neste dagene på