Lek på legevakten

Jeg kjente at hånden begynte å dovne. Blodet som skulle ned til den fløt utover armen lik en elv som har gått over sine bredder. Den fant stadig nye veier. Ennå urørte områder den kunne oversvømme med sitt ildrøde vann som kom uavbrutt ut av kuttet i skulderen. Videre forsvant blodet over kanten, omringet armen min før det dryppet ned på de stygge flisene på gulvet. Der nede oppnevnte det seg selv som fugemasse og dannet snart et helt nettverk av røde stier. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. I øyekroken skimtet jeg han som hadde slått og som jeg hadde slått tilbake. Han blødde visst neseblod. Måten han slikket det i seg på tilsa at han likte blod. Sikkert derfor han hadde hentet den kniven. Da blodet på gulvet ikke lenger nøyde seg med å følge furene i gulvet, men oversvømte den ene flisen etter den andre, begynte det å prikke for synet. Først var jeg ikke sikker på om det var alkoholen som hadde gjort de høye helene uastabile, men idet knærne sviktet forstod jeg at det var blodtapet.

Noen stakk meg i skulderen. Jeg åpnet øynene og så en lege som satt og pirket i såret. Han lette visst etter noe. Etter en stund må han ha funnet noe også for en ilende smerte rev seg løs fra skulderen og løp ned de nervebanene den måtte finne. Da jeg våknet for andre gang var legen borte, blodet var erstattet med en diskret bandasje og rommet var mørkt. Rommet var forholdsvis stort og jeg kunne føle de andre som lå her. Det må ha vært fire, fem stykker. Iallfall. Etter mørket ute å dømme hadde klokken antakentligvis passert midnatt og vel så det. Døren gled forsiktig opp og en mannsskikkelse tredte frem i lyset fra gangen utenfor. Han hadde frakk, sannsynligvis lege. Han lukket døren bak seg og kom listende bort mot meg. Den sovende pusten fra de andre pasientene fylte rommet som en slags kosmisk bakgrunnsstråling. Legen hadde kommet helt bort til sengen der jeg lå. Han trodde nok at jeg sov og jeg lot ham tro det. En varm hånd la seg på skulderen min og dyttet forsiktig. Victoria? hvisket han med en lav, behagelig stemme.

Jeg heter og Martin Lindstad og er legen din. Noen medisiner du har fått gjør at vi dessverre må vekke deg et par ganger i løpet av natten. For hvert ord han sa nøt jeg hans nærvær mer og mer. Jeg fortsatte å late som om jeg som i