En helt trivelig kveld

Jeg og Maren hadde vært på kafé, og vi sto utenfor inngangen til oppgangen der hun bodde og prøvde febrilsk å bruke vår kollektive hukommelse for å huske om den konserten vi skulle på neste uke var på onsdag eller torsdag. Kaféturene våre hadde blitt en regulær greie, all den tid vi hadde kjent hverandre siden tidlig på ungdomsskolen. Derfor var det så trivelig å endelig ha endt opp i samme by, etter flere år med studier på hver sin kant av landet. Maren var inne på siste året av sitt hovedfag i statsvitenskap, mens jeg var på mitt første, takket være ett år i en myr i Troms for det kongelige norske forsvaret.

”Æsj, vi stikker bare inn og ser på billetten!”. Maren hadde alltid vært av den pragmatiske typen. ”Jeg husker ikke tidspunktet på stående fot uansett, og dessuten kan vi jo parkere i sofaen og skravle litt til. Det har vært riktig så koselig i kveld.” Jeg sa meg mer enn villig, og heisturen gikk med på et felles forsøk på å rette opp kragen på Marens jakke, som hadde krøllet seg til det ugjenkjennelige. Mens jeg sto bak henne og strevet med kragen, lente hun seg forsiktig bakover og vi presset oss diskré mot hverandre i noen sekunder. Jeg ble ikke akkurat overrasket. Maren og jeg hadde kost oss sammen mer enn én gang, og vi var skjønt enige om at en heftig kveld av og til uten videre forpliktelser ikke gjorde noen av oss noen skade.

Med et monotont pling nådde heisen omsider 7. etasje, og vi ruslet over gangen i retning døren til leiligheten hennes. Hun låste oss inn, og skyndte seg inn på soverommet og kom ut igjen med billetten. ”Torsdag!”. Hun smilte. ”Hva sa jeg?”. ”Da får jeg kansellere alle de viktige avtalene jeg gjorde med tanke på fremtidig karriere og personlig suksess”, smilte jeg tilbake. ”Alt i bytte mot et band jeg aldri har hørt om og utvannet øl”. Hun lo og sa noe jeg ikke hørte før hun gikk inn på kjøkkenet. Jeg satte meg i sofaen på stuen, og stirret fjernt ut av vinduet på noe som så ut som et helikopter i full fart over hustakene. ”Fersken- eller sitronsmak?”, hylte hun fra kjøkkenet. ”Marensmak” ropte jeg tilbake. Hun kom inn i stuen med en kanne med iste og to glass. ”Jeg tror jeg kaster den med iste-smak. Ingen vil ha det!”, sa hun. ”Ikke rart”, svarte jeg. ”Det smaker jo det vi pleide å drikke de gan