Vennina til kona

Jeg parkerte bilen foran oppkjørselen til huset og lukket opp bil døra. Førjeg smøg meg ut av bilen bøyde jeg meg bak i baksetet og dro til megplastposen som jeg var kommet for å levere. Posen var en del gjenglemtesaker som skulle leveres tilbake til venninnen til kona mi. Monica som hunheter, og mannen Truls hadde glemt det igjen da de besøkte oss forrige helg.Nå da jeg likevel var i Oslo i et jobbærende så stakk jeg innom for å leveresakene tilbake. Dette var en virkelig fin høstdag tenkte jeg, da jeg ruslet opp motinngangen til huset. Høstens farger hadde gjort seg gjeldene selv om det vartidlig i september.

Huset til Monica og Truls var en ganske stor blåenebolig som de hadde kjøpt for 4 år siden. Etter at de flyttet inn hadde degjort om huset, og Truls hadde delt av en liten leilighet som de leide uttil studenter. En fin ekstrainntekt på 5000 kroner i måneden, som i tilleggvar skattefri. Jeg tok trappen i 2 steg og skulle akkurat til å trykke inn ringeknappen vedsiden av døren, da jeg kastet et blikk inn kjøkkenvinduet. Det jeg så fikkmeg til å sperre kraftig opp øynene. Der på huk foran en gutt som stod vedkjøkkenbordet satt Monica med noe i munnen som umiskjennelig måtte være enkukk. Den skarpe lyden av ringeklokken brøt stillheten, da fingeren minallerede hadde presset inn knappen. Jeg angret som en hund i samme øyeblikkog bannet stille innvendig.

Men jeg skal si det ble liv der inne. En stol veltet og trampende skritt forover gulvet. Nøyaktig 3 sekunder senere ble døren regelrett revet opp ogMonica’s røde ansikt med bustete hår dukket opp. “Åh, er det deg”, sa hun,og kunne nesten ikke ha vært mer overrasket. Stotrende holdt jeg plastposenforan meg og stammet frem noe om at jeg skulle bare levere…. Restendruknet i Monica’s trillende latter som gjallet gjennom luften. “Vel, du får komme inn”, sa hun hold opp døren for meg. Jeg la merke til athun smekket igjen låsen i det hun lukket døren. Da jeg kom inn i kjøkkenetså jeg at det var Petter, studenten som leide hos dem som stod ved bordet.Han var knallrød i ansiktet og hadde nok ventet seg det verste. Jeg hilsteog satte fra meg plastposen på kjøkkenbenken. “Jaså, der har vi kikkeren vår”, sa Monica som akkurat dukket innkjøkkendøra. Jeg prøvde det beste jeg kunne å forklare at