”Hei du”, hørte jeg i dét bildøren på førersiden åpnet seg og Line satte seg inn. Line, ja. Line Løvenberg. Min elev, eneste elev, for hun ønsket et intensivkurs for å ta førerkort klasse B og jeg hadde fått ”oppdraget”.
Når sant skal skrives må jeg være Norges minst entusiastiske trafikklærer. Gud vet hva som fikk meg til å holde ut Stjørdal og Statens trafikklærerskole. Etter å ha blitt godkjent forsøkte jeg å bli forfatter, slik jeg egentlig vil. Jeg har vel minst fem refuserte manuskripter i mappen for ”dømt som ubrukelig”, og dermed ble jeg altså trafikklærer. På deltid, og med liten entusiasme. Nokså liten, i hvert fall.
Line var forresten ikke verst. Riktignok kjørte hun bil som en krøkke, men hun var flott å se på. Dét oppveide mye; Rødt halvlangt hår i stilig frisyre, et nydelig ovalt ansikt med nærmest grønne øyne, myke kysselepper som Mick Jagger ville ha misunt henne og et strålende smil. Og, ja, jeg var fiksert; Line var slank, sexy, alltid velkledd og brystene sto ut på henne som to horisontale høysåter. Hun luktet ren kropp, parfyme og sex og så yngre ut enn sine 35 år. Hjemvendt fra USA etter et havarert ekteskap og nå, i moden alder, ville hun altså ta førerkort. Hun var en nydelig rik snobb og jeg, Halfdan trafikklærer, måtte gjøre så godt jeg kunne.
Våre første forsøk på bykjøring var alt annet enn en suksess. Line satt anspent over rattet i BMW’en og klarte sjelden å kjøre etter rette linjer. Jo, hun var oppmerksom overfor trafikkreglene og det var sjelden jeg måtte bruke reservepedalene, men Herre Jemini for en vinglebøtte! I dag skulle vi forsøke landeveiskjøring som en trippel-time; Oslo – Elverum tur/retur, intet mindre. På et eller annet vis fikk hun tråklet oss ut av Oslo sentrum uten å drepe noen. Nå satt hun anspent over rattet og forsøkte å følge E6 i en jevn fart på 80 kilometer i timen. Blank fin formiddag, skikkelig maivær, og vi nærmet oss Elverum i en slags liten sikk-sakk, men heldigvis innenfor høyre kjørefelt.
Storga... Les hele novellen
