Jobben plaget meg. Jeg har jobbet her i 4 år etter 3 år videre utdanning og var fornøyd med spenningsnivået i jobben, så det var ikke jobben i seg selv. Det var ikke den grusomme kaffen de lagde og det var ikke den stakkarslige rengjøreren som kalte seg vaskehjelp. Det var ikke en gang sjefen med alle sine voldsomme ambisjoner om verdensherredømme. Det at bedriften var på 20 personer var selvsagt ingen hindring. Hvis alle bidro dobbelt opp ville bedriften nå uante høyder iløpet av bare noen måneder. Dette har han påstått de siste 4 årene nå. Nei, selv ikke dette svertet jobben. Jeg likte selve jobben.
Problemet lå i den daglige lederen som styrte oss 20 når sjefen var på forretningsreiser. Noe han ofte var. Den daglige lederen var en kvinne godt opp i 40-årene. Karin het hun. Hun var en typisk ”power-kvinne”. Ei som gikk med selvsikre, raske skritt. Ei som tok det hun ville ha, når hun ville ha det. Ei som mente at frykt for henne og å miste jobben bidro til høy arbeidsinnsats og derfor var bedriten mot alle. Alle, unntatt meg. Dette burde selvsagt ikke plage meg, men det gjør det. Først og fremst fordi de andre ansatte baksnakker meg og mener jeg er ”på hennes side”. Men verst av alt, kommer hun til stadighet med direkte kommentarer og småflørtende vink som ville gjort at jeg følte sterkt at hun prøvde seg på meg, samtidig som hun lo og fektet med en gest som kunne gjøre utsagnet til en vits. Kunne, men det var ikke sikkert. Jeg ble aldri klok på henne og dermed ble jeg aldri trygg på henne. Jeg var minst like redd henne som alle de andre ansatte var.
Det var kanskje derfor jeg sank sammen i stolen av et lite angstanfall når sjefen kom inn på kontoret mitt og fortalte meg om mulighetene for et nytt prosjekt som ville øke sannsynligheten for at firmaets verdi ville dobles. Den samme gamle historien som alltid. Men denne gangen handlet det ikke om at jeg måtte sitte hjemme hele natten med en rapport. Denne gangen handlet det om å sende meg på et møte i Bergen for å diskutere en avtale. En tur til Bergen kunne være artig tenkte jeg og takket umiddelbart ja uten å vente for å se om det var noe mer. Sjefen smilte og klappet meg på skulderen og sa:
”Flott! Dere drar i morgen.”
”Eh.. Dere?” sa jeg spørrende.
”Javi
(Logg inn, og les hele sexnovellen)