Jeg var 20 år den sommeren jeg ankom industristedet på Vestlandet - av hensyn til generaldirektørens minne gir jeg ikke nærmere geografiske detaljer - for å ta sommerjobb på smelteverket. Jeg studerte den gangen filosofi, og kanskje syntes det utenpå meg, der jeg i mine slitte joggesko og ditto dongeribukser travet fra busstasjonen, nærsynt bak mine tykke brilleglass, og vaklende under vekten av en blytung ryggsekk, på vei mot sokkeletasjen i et hus som jeg denne sommeren skulle ha tilsyn med.
Neste morgen våknet jeg tidlig. Det var en solfylt dag, og de høye fjellene tegnet seg skarpt mot en blå himmel da jeg noen timer etter meldte meg, slik jeg pr. brev var blitt anmodet om, for personalsjefen. Han (som det på den tiden var naturlig å omtale en personalsjef) viste seg å være en svært vakker kvinne. Håret var ravnsvart, huden nydelig brun og kroppen - så langt du kan trekke slutninger om en kropp bak ettersittende bukse og hvit, sommerlig bomullsbluse - var det ingenting å trekke for. Ansiktet meldte om knapt førti - antakelig lykkelige - år. Hvite, sterke tenner, lange fingre. Glatt, smal gullring på høyre hånd.
Jeg svelget tungt, sa navnet mitt, og hun bladde i noen papirer. Hun gransket meg, og jeg kjente sjenansen ligge som en tung bylt i magen. Men det var det lange håret mitt hun studerte.
- Du er ikke sånn ungdomsopprører vel? Vi har noen suffere her på stedet. Ikke bli fornærmet. Men du likner.
Hun prøvde å si det henkastet, slik man pakker en bekymring inn i spøkens lette cellofan.
- Jeg interesserer meg mer for mennesker enn politikk. Jeg skal bli psykolog. Noen ganger lyver jeg helt automatisk, den hvite løgnen blir en florett å parere med, ingenting annet. Dessuten vil jeg så gjerne hevde meg i forhold til det uoppnåelige - og det var hun.
- Så hyggelig! lyste hun opp. Allerede nå visste jeg at jeg aldri ville komme til å glemme henne.
Jeg fikk beskjed om å vente på basen utenfor - og ti minutter seinere var vi på vei til ovnshuset. Der fikk jeg, etter opplæring, prøving og feiling, svette og dugg (på brilleglassene), ansvaret for ovn nr. 17. Jeg holdt på å brenne opp hver gang jeg sto oppe i tappegangen og skulle renske «renna» eller stille på «skummaren», som de kalte det he
(Logg inn, og les hele sexnovellen)