Jeg var sjøl usikker på legninga mi på denne tida, som jo mange i puberteten er, og var litt interessert i å ihvertfall tulle litt med Ragnar. Han var pen, ikke spesielt høy, men med blå øyne, blondt hår, og en flott kropp. Ikke særlig muskuløs, men ikke spinkel heller. Egentlig ganske ordinær, men han hadde en sjarm og utstråling som gjorde ham populær, og som var veldig tiltrekkende.

Da jeg la fram ideen for Ragnar, var han med ett med. Jeg foreslo at vi ikke skulle si noe til resten av vennene våre, da de sikkert ville tenke sitt, og det var han enig i. Han skulle komme på ettermiddagen, og være her alle de tre dagene pappa var borte. Nettene også. Da pappa dro, var jeg snar med å demontere senga han hadde satt opp ved sida av mi, og legge den ekstra dyna og puta over på senga mi. Dette skulle bli koselig.

Pappa hadde dratt tidlig om morgenen, og da han var ferdig på skolen, kom Ragnar syklende. Jeg fulgte ham med øynene på veien fra hovedveien, og opp på gårdsplassen. Jeg så hvordan de lett solbrune leggene gikk opp og ned, hengende ned fra shortsen, mens han strevde seg opp den lange, slake bakken som utgjorde veien til gårds. Jeg gikk ut på trappa, og tok imot ham. -Hei, hva skjer?, spurte jeg, og satte meg ned på trappa. Sola skinte, og det var varmt. -Er du sulten? Jeg tok med det som var i kjøleskapet, litt brus, noen pølser og en pakke gulrøtter som m... Les hele novellen