Det var en varm vårdag, og timen nærmet seg slutten. Hun hadde sittet å stirret på ham i snart halvannen time. Hun var dryppende våt, og det skjentes som om hjertet slo mellom benene hennes. Hun hadde bare lyst til å løpe opp til ham når de andre var gått og rive av ham klærne. Hun så bort på ham, og et øyeblikk så det nesten ut som om han så tilbake på henne. Han smilte forsiktig, mens han så henne inn i øynene. Hun hadde på følelsen at han hadde sett i øynene hennes hva hun tenkte på.
De andre begynte å pakke sammen sakene sine, og etter noen få minutter var alle ute av døren. Alle utenom henne... og han. Hun lukket til slutt boken sin og la den ned i sekken, og gikk mot døren. Når hun gikk forbi ham, prøvde hun å presse frem et lite smil. ”Vent litt er du grei”, sa han. Hun skvatt, stoppet opp og snudde seg. Han satt på kateteret med ansiktet mot hennes. ”Går det bra med deg...?”...”Jeg synes du så så fjern ut der du satt”, sa han, med en mørk og hyggelig stemme.
”Ja... Jeg var litt i mine egne tanker”, sa hun, og smilte litt, som om hun prøvde å le det vekk. ”Ja, jeg så det sa han”...”Det så ut som om du skulle til å eksplodere, jeg ble nesten litt bekymret”, sa han, og lo forsiktig. Hun kjente hjertet begynne å dunke fortere, og det føltes som om alt blodet samlet seg i ansiktet hennes. ”Ja, jeg har faktisk lagt merke til hvordan du ser på meg til tider”, sa han. Det virket som om tiden sto stille. ”Jeg har sett på deg også”.
Hun visste ikke hvor hun var, eller hva hun gjorde, eller hva som skjedde. Det føltes som om hun var et helt ann... Les hele novellen
